Theodor Broch - en ukjent fjellpioner
(Utvidet
utgave av artikkel i Fjell og Vidde Nr 4 / 2001 side 68)
Av Pål V. Schage og Ulf Hansen
Christen Smith, Christian P. B. Boeck og Baltazar M. Keilhau er velkjente fra bøker og artikler om Norges høyfjellshistorie for sine pionerferder tidlig på 1800-tallet. Likeledes er Harald N. S. Wergeland og Johan N. Hertzberg kjent for sine geografiske oppmålingsekspedisjoner h.h.v. på 1840- og 1870-tallet. Wergeland og Hertzberg omtales i fjellsportlitteraturen som første kjente bestigere av en rekke av Jotunheimens høyeste fjell.
Underlig nok er en annen av de virkelige pionerene, Theodor Chr. Broch så godt som fullstendig oversett i litteraturen. At han etter våre undersøkelser fremstår som første kjente bestiger av Nautgardstinden, Loftet, Lomseggje, Store Kvitingskjølen og Vesttoppen på Snøhetta har vi ikke sett omtalt noe sted. Broch er kun overfladisk omtalt som geografisk oppmåler, bl.a. i Helge Giverholt: Jotunheimens erobring, 1946. Det interessante er at Broch har etterlatt seg utførlige notater og artikler som dokumenterer bestigningene hans i 1827.
Theodor Christian Broch var født på Ballerud gård i Bærum 19.desember 1796, og han gjorde en militær karriere etter å ha gått Krigsskolen. I en trefning mot svenskene ved Matrand (syd for Kongsvinger) i 1814 ble han meget hardt såret, han fikk en kule inn i brystet og ut av ryggen og var regnet som døende. En tilfangetatt tysk lege fikk ham imidlertid under behandling og han overlevet. Han fortsatte sin militære løpebane og ble etter hvert oppmålingsoffiser. Han arbeidet som trigonometrist i perioden 1826-36, bl.a. i Gudbrandsdalen og Rondane i 1826, og Gudbrandsdalen og Jotunheimen i 1827. Han ble senere generalmajor og leder for Ingeniørbrigaden. Han døde i 1863.
1. juli 1826 vardsatte han Bråkdalsbelgen sammen med de to reinjegerne, brødrene Tor og Anders Ulsvollen . Dette beskrives i P. Chr. Asbjørnsens Norske Huldreeventyr og Folkesagn, 1848 der Anders beretter: "Det var den gjæveste Mand (Broch), jeg har kjent .. han var saa gjement og uvoren og lige glad, at det ikke var Maade paa det. Om alt Ting havde han en Historie, og Viser sang han, saa jeg aldrig har hørt Magen. Men borte i Rondane var det nær gaaet galt med han. Vi havde været oppe og sat Varde paa den vestlige Tinden, saa kom han udpaa Fonden, og den var baade glat og brat og haal (=glatt) som Svul, saa det bar udover, og han ok vist et Par Hundrede Alen ned, og fort gik det; men da vi traf ham igjen gik han bare og lo, fordi han havde skuret av sig det meste af Buxerne sine."
En annen karakteristikk av Broch får vi i Illustreret Nyhedsblad 1858 der islendingen Bigfusson siteres ".. jeg havde altid megen lyst til at tale med ham eller høre paa hans tale, da jeg fandt, at han var en extra norsk Mand i Ord og Skik, og jeg har neppe kjent nogen Mand, der var saa munter og lystig i sin tale som han. Han var meget kyndig i Sagaenerne, baade de islandske og oldnorske; han stod i denne Henseende næst etter Munch og Keyser og kunde desuden bedst af dem alle fortælle Historier baade om sig selv og Andre, og jeg har neppe nogensinde kjent nogen Mand som det var saa morsomt at høre fortælle, som ham; men Manden selv er stor og røslig og en fortræffelig Karl i alle Maader."
I 1840 ble det publisert en artikkel av Broch om Jotunfjeldene i Topographisk- Statistisk Beskrivelse over Kongeriget Norge der han detaljert beskrev området under overskriften Natur-Mærkverdigheder. Han omtaler bl.a. Kyrkja som "en ubestigelig Alpetinde", så på den tid var Kyrkja ikke besøkt.
I 1827 gjorde han altså en lengre ferd i fjellene vest for Gudbrandsdalen, gjennom Jotunheimen, til Lesja og Snøhetta, deretter igjen til Jotunheimen og ned Gudbrandsdalen. Han startet i Christiania 30. mai og avsluttet i slutten av september. Om han hadde en lang sommer på seg, så hadde han et imponerende tempo på etappen gjennom Jotunheimen.
Ferden kan følges gjennom hans observasjonsbok, gjennom tydning av hans delvis gotiske og delvis arabiske håndskrift. Det er regnskapet hans skrevet bakfra i boken som gir kronologien, mens boken for øvrig er notater av vinkler mellom fjelltopper og om værforholdene. Deler av ferden, fra Sødorp (Vinstra) 5. juni gjennom Jotunheimen og til Loftet 2. juli, er detaljert beskrevet i tabellform i en artikkel i Nyt Magazin for Naturvidenskaberne 1835: Iagtagelser til Høidebestemmelser med Barometer, foretagne paa en Reise mellem Valders's og Gulbrandsdalens Fjelde 1827.
Han starter altså opp fra Vinstra og er på Feforkampen, Heidalsmuen, Storhøpiggen, Skaget og Gråhøe, de fire siste i løpet av 5 dager. Den 25. juni drar han inn i Jotunheimen, fra Randsverk over Fuglhøe til Russlie seter (mellom Hindsæter og Besstrond). Her starter han grytidlig neste morgen og går om Russli-Rundhøe opp på Nautgardstinden. Han har bra sikt og tar seg nok god tid med vinkelmålingene. Returen går til Bessheim, hvorfra han allerede neste morgen tar den lange turen opp på Kalvehøgde!
På formiddagen den 29. juni befinner han seg i Veodalen (omtrent ved dagens parkeringsplass ved grensen til nasjonalparken). Han går over Grønflye ned i Smådalen og har nok tenkt seg på Kvitingskjølen. Det er imidlertid vind og drivskyer og det er ettermiddag, så han fortsetter Smådalen vestover, deretter Gokkerdalen ned til Visdalssætren. Den 30. er lørdag, så han har trolig en hviledag og går bare Visdalen opp til Sulheimssætren (Heimresætre).
Videre opp Visdalen neste dag, hvor han passerer Nysæter (nedlagt, ved Heillstuguhaugen) kl 11.00 og Leirvatnet kl 13.00, og så Leirdalen ned til Ytterdalssætre hvor han overnatter. Neste dag, den 2. juli er han første gang på Loftet, som den gang ble kalt Veslefjeldtinden. Han er på toppen allerede kl 10.00, men været tillater ikke vinkelmålinger. Han er i løpet av sommeren fem ganger på toppen, men har aldri hell med været. I observasjonsboken under "Veslefjeldtind" står ingen vinkelmålinger, kun følgende:
"Efter at have været 3 Gange paa Lomseggen uden derfra at faa Veslefjeldtind reiste jeg siste Gang om natten derfra over Ni??sæteren ind mod Sognefjeld.
Her opholdt jeg mig i den øverste Sæter i 15 Dage og var i den Tid 5 Gange paa Veslefjeldet - de eneste Dage da det kunde være Grund af Haab om at faa noget udrættet - uden at faa en eneste Vinkel.
Var Veslefjeldet et Øieblik klart laa Taagen i Eggen; var denne klar saa omvendt.
At spilde længre Tid paa dette fjeld vilde være at risikere ingen af de øvrige Punkter at faa bestemt.
I en Sommer som denne bliver den neppe klar / alle Dage før Vinteren --"
Ute i juli drar han en ukes tid til Lesja, og han er på Vesttoppen på Snøhetta den 15. Dagen etter på Fokstuhøe og tilbake til Lesja. Han er på Storhorrungen (bor på Brennjord), Storhøe (losji på Enstad), Digervarden og Skarshøe, tydeligvis flere ganger på hver. Han er i Lom i slutten av juli og har tre turer på Lomseggen. Deretter de fire siste forsøkene (se sitatet) på Loftet. Den 7. august er han igjen på Nautgardstinden.
Så bor han seks netter på Frisvold gård (i Garmo) og kommer seg to ganger på Kvitingskjølen (ca 10.- 15. august). Han går på topper også de neste to ukene, bl.a. Skaihøe og Jetta mellom Vågå og Sel. Den 31. er han tilbake i Sødorp, regnskapet fortsetter til 25. september, men hvor han da ferdes er uklart.
Broch reiser ikke alene, og han bruker hest går det frem av regnskapet, oftest er de 3 mann og to hester. Men hvem hans ledsagere er, og om han har fast følge, vet vi ikke.
Sikkert er imidlertid at han bestiger fire fjell i Jotunheimen som andre senere blir omtalt som "førstebestigere" av: Nautgardstinden 26.6.1827, Loftet 2.7., Lomseggje sist i juli og Store Kvitingskjølen i midten av august. Og han er på Snøhetta Vesttoppen 15.7. Men bl.a. reinjegere har nok vært på disse toppene lenge før …
***
Takk til Ulfs kollega i Statens kartverk, Trond Espelund som med sin innholdsoversikt har gjort Brochs observasjonsbok oversiktlig og som har verifisert at Brochs vinkelmålinger virkelig er tatt fra toppene.
Litteratur/kilder:
Oppdatert 29. august 2001 av Pål V.
Schage 